Nå vil man altså få vite nokså mye om ”Arne” ved å klikke seg rundt på siden. Men jeg hadde lyst til å ta med ARNE som egen overskrift, sånn at jeg kunne få med ting som ikke naturlig kom inn andre steder. For eksempel en slags pre-Tramteater-mini-biografi.
Jeg ble født mens foreldrene mine bodde på ett rom i leiligheten til min mors mor på Økern i Oslo. Og vi snakker altså ETT rom, ikke noe kjøkken eller bad eller annet tøys i tillegg.
Bestemoren min bodde i resten av leiligheten. Hun var en veldig klok, snill og rolig dame – enda hun hadde mistet mannen sin bare seks år tidligere, i eksplosjonen i en ammunisjonsbåt på Filipstad-kaia i 1943. Det var en kraftig eksplosjon. Såpass kraftig at vindusrutene ble blåst ut over halve Oslo.
Min bestefar, som altså aldri skulle få vite at han var min bestefar, gikk av gårde til brygga for å jobbe en søndag morgen like før jul, og kom aldri igjen. Kone og åtte barn satt på Hasle gård like ved Økern-krysset, omtrent der hvor vinmonopolet ligger, og ventet. Og han kom bare ikke. I januar ble han identifisert av en av sønnene, som kjente igjen faren på de hjemmestrikkede sokkene.
Bestemor fortsatte å strikke. Og hun knyttet tepper - til Oslo Arbeiderparti avdeling Hasle, der hun var et trofast medlem. Hun virkelig hatet det når folk snakket om ”gode gamle dager”, før arbeiderne fikk makten, slik hun så det. Hvis noen hadde noe kritisk å si om Arbeiderpartiet når bestemor var i nærheten, holdt de kjeft. Det kalles respekt.
Hun hadde da også virkelig opplevd ”gode gamle dager”. Hun arbeidet som gjeterjente, og hun fortalte at hun og venninnen ved den anledning flere ganger tisset på lårene for å varme seg - det som vi alle har hørt skal være så håpløst dumt. Men hvis man virkelig fryser, gjør man det altså.
Hun arbeidet som vaskejente også, og vasket og skylte tøy i bekken vinterstid, og vrei det og fikk tørket det. Hendene hennes ble aldri de samme etterpå. Jeg nevner det, blant annet fordi jeg, som regner meg for å være en relativt tålmodig mann, nesten forgår av utålmodig irritasjon under skyllingen hvis jeg av en eller annen grunn vasker noen plagg for hånd i stedet for i vaskemaskinen.
Så var hun hushjelp hos fint folk på Frogner, “dom fine”, som hun kalte dem. En gang fikk hun sparken fordi hun hadde tatt av fløten som samlet seg øverst i melkeflaska for å bruke den i kaffen. Hun ble skjelt ut også, og fikk høre at hun var uvitende som ikke forsto hvor viktig fløten var for barna.
Hun snakket ikke så mye om mannen sin til meg, som altså jobba på brygga, og i tillegg var stallkar på Hasle gård – jeg var vel for liten. Men en gang så hun på meg slik som voksne sjelden ser på barn, og hun sa: ”Han var flott, skjønner du.”
Mange bodde på et rom hos foreldre på denne tida. Og det er vel ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det stort sett må ha vært. Stakk man nesa utenfor det lille rommet, traff man mor. Hvis barnet skreik, fikk man antakelig anvisninger av mor. Når man satt sammen om kvelden, sov barnet en meter unna. Hadde man gjester, sov barnet en meter unna. Også videre. Vi bodde der i borti fem år.
Da jeg var to år gammel, var jeg i bursdag hos en jevnaldrende. Der ble jeg smitta med poliomyelit. I boka ”Ensomme Stjerner” (se denne), har jeg gitt hovedpersonen John en lillesøster som heter Anne. Anne har polio, og jeg har (selvfølgelig) brukt min egen historie. Derfor nå et lite utdrag om ”Anne”, som altså i denne sammenheng egentlig er meg:
Anne var to, jeg var åtte. Hun var omtrent den siste i landet som greide å få poliomyelitt, og jeg husker det godt ennå. Hun våkna en morgen, og det var lite liv bak sprinkla i senga. Feberen var høy, huden var matt og øya så uinteressert på oss, langt bortefra et sted. Vi regna med at det var en vanlig influensa, men ringte etter doktoren. Han kom og sjekka og så alvorlig ut og visste nok mye om sakene, for han begynte med en gang å teste muskler. Jeg skal aldri glemme da han plasserte bamsen Bjarne på den høyre sida hennes og spurte om hun kunne gi den til ham. Det rykka så vidt i høyre armen hennes. Hun så litt forbausa ut, så ombestemte hun seg, vrei seg og tok Bjarne med venstre hånd. Høyre side var nesten helt lam fra skulderen og ned, et par dager etter helt lam. Hun lå på Ullevål sykehus i sju lange uker, og vi ante ikke om hun noen, gang ville bli bra igjen. Muttern eller fattern var der hver dag, som regel to ganger om dagen, sjøl var jeg der nesten hver dag. Anne lå bak en glassvegg i ei brakke sammen med mange andre, og vi fikk ikke lov til å komme inn. Så sto vi der og vinka, og Anne ble mer og mer desperat fordi vi ikke kom bort til henne. Jeg utvikla et eget pantomimeteater og hun lo litt, men hadde vondt. Vi ropte til henne, og vi ba stadig sykesøstrene forklare henne om igjen hvorfor vi sto utafor. Da vi gikk, skreik hun så vi hørte det helt ned til porten ut mot Kirkeveien. Til slutt fant vi ikke på noe bedre enn å gi henne en liten presang når vi kom, en etter et kvarter og en før vi løp vår vei.
Anne ble nesten helt bra. Det eneste en kunne merke var litt halting, og at høyre fot sto litt skjeivt innover. I et år etter at hun kom hjem med skinner på arm og bein, tok muttern henne i sportsvogn, trilla opp til Trondheimsveien og tok bussen ned til fysikalsk behandling i byen tre ganger i uka. Anne halta rundt og holdt seg i bord og vegger, og lå på gulvet mens hun med høyrehånda snurra på en sånn rund kloss med hull i som er tredd på en pinne, mens hun sang og lekte platespiller. Sånn trena hun opp bein og arm.
Det er vanskelig å forklare hvordan det var da Anne kom hjem og da hun begynte å gå igjen, men vi kan si det sånn at jeg ble lettere å få med på ski enn andre storebrødre.
Vi flytta til Kallbakken. Og det var flere tusen som flytta sammen med oss til Groruddalen. Det hele kan sees på som litt av et sosialt eksperiment; fra nå av bodde fattigfolk fra rønnene i Vika side om side med middelklassefolk, mennesker fra landsbygda og folk som hadde bodd hjemme hos mor og far. Fabrikkarbeidere, ingeniører, kontorister, lærere og trygdede bodde i samme oppgang.
Det var mange barn; bare i min oppgang med 8 leiligheter var vi femten. Da jeg begynte i 1. klasse på Nordtvet skole, begynte 300 førsteklassinger sammen med meg. Vi ble delt i to, gutter og jenter i hver sine klasser.
Når det gjelder tida på Kaldbakken, henviser jeg, i hvert fall i første omgang, til boka ”Ensomme Stjerner”. Den er en slags delvis selvbiografi. Noe av det som hender hovedpersonen John Brattland, er nøyaktig det samme som hendte meg, i hvert fall nøyaktig slik jeg husker at det hendte. Andre ting har jeg forandret på, mer eller mindre. Resten er rent oppspinn, kanskje litt over halvparten.
Alle som kjenner meg lurer selvfølgelig på hva som er hva. Hva som er sant og hva som er dikt. Særlig min mor lurte på det da boka kom ut.
Jeg kan si såpass som at jeg i boka ga John et par egenskaper jeg skulle ønske at jeg selv hadde hatt. Og jeg ga ham noen andre foreldre enn mine. Det ble for nært.
Moren min var altså nærmest bondejente, enda hun bodde tjue minutters gange fra Oslo sentrum. Faren min var til gjengjeld særdeles ekte bygutt; som liten bodde han på hjørnet av Pilestredet og Grensen, og senere nederst på Grünerløkka.
Faren hans tok et to ukers kurs i det nye vidunderet fjernskriveren, ble dermed Norges største ekspert på denne, og fikk Oslo Rådhus og alle de største avisene som kunder.
Faren min begynte i samme firma som bestefar, i Proton, som litt senere ble kjøpt opp av Siemens. De to jobba sammen til bestefar Kristian Jensen gikk av med pensjon.
Moren min arbeidet på postkontor til jeg ble født. Da fikk hun oppfylt det som var drømmen til veldig mange kvinner: Å slippe å ta seg jobb og bli hjemmeværende husmor.
Man må altså si at jeg er arbeidergutt. Og forankringen i arbeider- og fagbevegelsen er solid. Ikke bare knyttet min mormor veggtepper til Arbeiderpartiet, men det er også sånn at min oldefar på den andre siden av familien var LO’s første formann. Intet mindre. Han het Hans Jensen og var skredder. Karrieren hans som formann ble riktignok ganske kort, i det han måtte gi fra seg vervet til en annen etter noen måneder, ”av personlige årsaker”.
Det er sannsynlig at min bestefar var blandet inn i de personlige årsakene - han ble nemlig født på denne tiden. Og man kan lett forestille seg at de personlige årsakene kan hope seg opp når man får en baby i huset, har tre barn fra før, og dessuten har skredderverksted og LO-kontor i stua. Det hadde han nemlig.
Jeg er stolt av dette. Og jeg begynner nesten å grine når jeg hører friskuser som sier at det ikke er noen vits i å organisere seg, og at det er mye bedre å ta det direkte med sjefen. Da er det et par poenger i historien man har gått glipp av.
Babyen som min oldefar fikk, det vil si min bestefar, var altså i høyeste grad i live da jeg var liten. Han og bestemor Sigrid sto i fremste rekke når det gjaldt å skaffe til veie det en gutt trenger; sykkel, fotball og ski. Da pakkene ble pakket opp på julaften, var det forresten min bestefar, fjernskrivermontøren, som var mest spent.
Jeg begynte på Blindern, og trodde etter en stund at jeg skulle ta matte hovedfag. Det var før jeg begynte på såkalte ”hovedfagsforberedende kurs”. Da gikk karakterene fra å være svært så anstendige til bunnivå på rekordtid, og noen kolleger overtalte meg til å svitsje til kjemi. Jeg innvendte at jeg ikke hadde skjønt bæret av kjemien på gymnaset, og det er faktisk helt sant, jeg skjønte ikke engang hva de små tallene i formlene sto for (som for eksempel i H2O). Men de trøstet meg med at mange hadde det som meg, og vi begynte på et forkurs for duster og kløner fra gymnaset.
Det endte med at jeg tok hovedfag i organisk kjemi noen år senere. Hovedfagsoppgaven het ”Noen alkyltiofener i plasma”. Sånn kan det gå.
Man skulle vel tro at jeg har sittet og tygget i stykker slipset mitt og forbannet lånekassa i frustrasjon over syv år med et studium jeg ”ikke bruker”. Men nei, dette er ikke grunnen til at jeg ikke går med slips. Kjemi er et fag som griper inn i så mangt; astronomi, biologi, økologi, medisin … for å nevne noe. Altså ting man lett kan bli genuint interessert i. Og jeg har sluttet å få skjelvinger når jeg ser en tykk bok, og jeg har lært at universitetet er som alle andre steder – befolket som det er av alle kategorier mennesker. Som ellers i verden svinger det - fra de flotteste og mest begavede mennesker, til folk du lurer på hvordan slapp gjennom barneskolen - enn si livets skole. Og som i andre bedrifter kan man noen ganger gripe seg i å lure på om man er på en særdeles verna arbeidsplass.
I studietiden var jeg med på å stifte Tramteatret. Da hadde jeg først vært med i studentteatret i Chateau Neuf i nesten tre år. Vi var elleve stykker som selv syntes at det var oss det var mest trøkk i, og vi gikk ut av studentteatret og ville danne et proft teater. Det var nokså ambisiøst. Til tross for at vi kom fra det totale mørke og ingen visste hvem vi var, fikk vi inn i formålsparagrafen at vi skulle bli kjent i hele Norge. Det står litt om dette i artikkelen om Tramteatret, og vi spilte altså plutselig for fulle hus på Chat Noir i Mai-måned 1977.
Jeg hadde lært en del på de tre årene i Chateau Neuf, men var vel fortsatt en glad amatør. Jeg tusla ned til Chat Noir utpå kvelden, og hver kveld var det rød lykt (fullt hus), og jeg ble en smule stressa og tenkte at nå var det på tide å bli litt god.